Av Jim Willis 2001
Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le.
Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtygde sko og et par
ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært ´uartig´
sa du til meg med løftet pekefinger ´hvordan kunne du gjøre det?´, men
så lot du deg formilde og klødde meg på magen.
Det tok litt lenger tid enn forventet for meg å bli renslig, fordi du
hadde det fryktelig travelt, men vi arbeidet sammen på saken. Jeg husker
nettene i sengen, hvor jeg trykte nesen min inn mot deg og lyttet til
dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om, at livet
ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og
stoppet for å spise is (jeg fikk kun kjeksen, fordi ´is er dårlig for
hunder´, sa du), og jeg tok lange lurer i solen, mens jeg ventet på, at
du skulle komme hjem sent på dagen.
Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeide og din
karriere og mer tid på å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig
på deg, trøstet deg i kjærestesorg og skuffelser, skjente deg aldri ut
for dårlig dømmekraft, men tumlet meg av glede når du kom hjem, og da du
ble forelsket.
Hun, som nå er din hustru, er ikke et ´hundemenneske´ - allikevel ba jeg
henne velkommen til vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og
lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.
Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt
av de små lyserøde vesenene og deres lukt, og jeg ville så gjerne også
ta meg av dem. Men hun og du var redde for, at jeg kunne komme til at
gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et
annet værelse eller et hundebur. Åh, hvor jeg allikevel lengtet etter å
elske dem, men jeg ble hurtig en ´kjærlighetsslave´.
Etterhvert som de vokste opp, ble jeg deres venn. De klamret seg fast i
min pels og trakk seg opp på vaklende ben, de stakk fingrene i mine
øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved
dem og deres kjærtegn - for dine kjærtegn var nå så sjeldne - og jeg
ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg
inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og
sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen.
Det hadde vært en tid, hvor du - hvis noen spurte deg om du hadde hund -
tok et bilde av meg ut av lommeboken din og fortalte dem historier om
meg. Gjennom de senere år har du bare svart ´ja´ og skiftet emne. Jeg er
gått fra å være ´din hund´ til ´bare en hund´, og du brydde deg ikke om
å ha utgifter i forbindelse med meg.
Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter
til en leilighet, hvor det ikke er husdyrtillatelse. Du har truffet den
riktige beslutning for din ´familie´, men det var en tid, hvor jeg var
det eneste familie du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen, inntil
vi ankom til internatet. Det luktet av hunder og katter, av frykt og av
håpløshet. Du utfylte papirene og sa ´Jeg vet, du vil finne et godt hjem
til henne´. De trakk på skulderen og kikket pinlig berørt på deg. De
kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv en med ´papirer´.
Du var nødt til riste din sønns fingre vekk fra mitt halsbånd, mens han
skrek ´Nei, pappa! Du må ikke la dem ta min hund!´ Og jeg ble bekymret
for ham og for, hva du nettopp hadde lært ham om vennskap og lojalitet,
om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på
hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig at ta mitt halsbånd
og line med. Du hadde en deadline, du skulle nå, og det har jeg også
nå. Da du var gått, sa de to koselige damene, at du sikkert hadde kjent
til din forestående flytting måneder i forveien , men ikke hadde gjort
noe forsøk på at finne et annet godt hjem til meg. De ristet på hodet og
sa ´Hvordan kunne du gjøre det?´
De er så oppmerksomme ovenfor for oss her på internatet, som deres
travle hverdag tillater. De fôrer oss selvfølgelig, men jeg har mistet
appetitten for flere dager siden.
I begynnelsen, når noen gikk forbi min løpegård, sprang jeg til forsiden
i håpet om, at det var deg - at du hadde skiftet mening - at det hele
bare var en vond drøm; eller jeg håpte, at det i det minste ville være
noen, som brød som om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg
innså, at jeg ikke kunne konkurrere med de glade hundevalpene, der -
uvitende om dere s egen skjebne - boltret seg fram for at få
oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake til et fjernt hjørne og ventet.
Jeg hørte hennes steg, da hun kom etter meg sist på dagen, og jeg
trasket etter henne gjennom gangen til et annet rom. Et vel signet
stille rom. Hun satte meg på et bord og klødde mine ører og sa, at jeg
ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i forventning om det, det som
skulle skje, men det var også en følelse av lettelse.
Kjærlighetsslavens dager var talte. Som det er min natur, var jeg mer
bekymret for henne. Den byrde hun bærer, veier tungt på henne, og det
vet jeg på samme måte, som jeg alltid visste, hvordan du hadde det.
Forsiktig la hun en årepresse om mitt forben mens en tåre trillet nedover hennes kinn.
Jeg slikket henne på hånden på samme måte, som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden.
Profesjonelt stakk hun nålen inn i min åre.
Da jeg merket stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp, la
jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet
´Hvordan kunne du gjøre det?´
Kanskje forstod hun mitt hundespråk, for hun sa ´unnskyld´.
Hun klemte meg og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at
jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli til sidesatt eller
mishandlet eller forlatt eller ville skulle klare meg selv - et sted med
kjærlighet og lys så meget annerledes enn dette jordiske sted.
Med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke,
at mitt ´Hvordan kunne du gjøre det?´ ikke var rettet mot henne.
Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på.
Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Må alle i ditt liv alltid vise deg så stor lojalitet.
Denne historien er ment som en tankevekker til alle som overveier å kjøpe hund. Du har ansvaret for et liv.
